icecreambear

Riktig retning?

icecreambear — Wed, 08 Feb 2012 23:40:20 +0000

Samfunnets – utdanningsinstitusjoner – bedrifter – venners syn på hva som er såkalt “riktig” valg. Gjøre ting som gir andre mening. Ta studier som “garanterer” deg jobb. Bedrifter som lover gull & glitter – men som egentlig ikke er bedre enn noen annen bedrift. Valgene du skal/må ta – hvor vennene dine har en sterk mening. Sett fra utsiden – hva betyr egentlig alle disse “riktige” valgene i livet?
Når tenker man over valgene man tok, for 5 år siden?
Hva gjorde du for 1 år siden – som gjør at du er der du er i dag? Hvilken tanke hadde du da, som du valgte å gjøre noe med? Eller valgte bort?
Så sitter jeg her da – har tatt “riktige” valg når det kommer til alkohol, narkotika, diverse drugs, økonomi, skolevalg, fulgt drømmen hit og dit, tatt egne valg, andres valg. Og plutselig var det ingen sti. Hvor går veien videre? Hva er riktige valg å ta nå – nå som alle dører står åpne?

Identitet

icecreambear — Tue, 17 Jan 2012 23:47:08 +0000

Identitet – hva er det? Vi “identifiserer oss med…:” – med andre ord – hvem er vi, uten “….” ?

Er virkelighetsoppfatningen av oss selv, det samme som identiteten vår? Vil den forandre seg gjennom et livsløp? Ja – mest sannsynlig.

Er identitet – verdier? Normer? Holdninger? Disse vil jo også forandre seg. Er identitet egentlig noe stabilt? Er identitet personligheten vår? Men personligheten er jo ikke 100% lik gjennom et livsløp heller? Klart det er ting som er (eller, bør være) relativt stabile i en personlighet- men ikke alt.

Handler identitet om hvordan vi ser oss selv nå, eller om hvordan vi analyserer fortiden vår opp mot nåtiden? Eller knytter vi identiteten vår opp mot fremtiden?

Handler identitet om språk? Bosted? Kultur? Bakgrunn? Måloppnåelser? Følelser? Venner? Familie? Jobb? Utdannelse? Økonomi? Materielle ting? <- med min bakgrunn i markedsføring vet jeg litt for mye om akkurat dette – det er jo rett og slett tragisk at vi linker våre personlige eiendeler opp mot hvordan vi oppfatter oss selv – eller hvordan vi ønsker å bli oppfattet av andre (!). Noe som leder oss videre til: Er identitet hvordan vi ønsker at andre skal oppleve oss? Handler identitet i seg selv om noe mer enn bare oss selv?

Nei, jeg tror ikke det.

Jeg tror identitet er dette:

Å føle at man er seg selv 100%.

Ikke noe mer, ikke noe mindre. Ingen ekstra duppeditter, ikke om hvor du har gått på skole eller hvor godt du gjorde det i din forrige jobb. Ikke merket bilen din har. Ikke ringen på fingeren din. (nei, for det inkluderer jo en annen!). Identitet er det største man har, men også det minste man har. Og hvem er noen andre til å mene noe som helst om identitet?

Boston vs Oslo

icecreambear — Mon, 16 Jan 2012 22:30:09 +0000

I Boston…..

Kler de seg som om de var på Nordpolen når det er 0 grader ute. Begrunnelse: Med vinden blir den effektive kulden -20 på null komma niks
Sier fremmede hei til hverandre, ønsker hverandre en god dag, begynner å prate uten videre med andre vilt fremmede mennesker…
Er alle hunder steriliserte/kastrerte… Dvs. alle unntatt avlsdyr og Lauritz

I Oslo…

Kler de seg som om det var vår selv om det er -5 grader ute. Begrunnelse: Er sola ute varmer den og da er det rett og slett for varmt med lue!
Snakke med fremmede? Ehh nei. “De er jo freaks hvis de spør om noe annet enn klokka!”
Sist jeg sjekket var det ulovlig å kastrere/sterilisere hunden sin med mindre det var av medisinske årsaker…

[Bildene er hentet fra Flickr.com forresten]

Over Dammen

icecreambear — Sun, 08 Jan 2012 00:14:55 +0000

Et perspektiv som ikke slår feil; magefølelse. Hvor det kommer fra, er et mysterium. Men mysterier kan være morsomme, kan de ikke?

Jeg innbiller meg at magefølelser er til for en grunn – og dersom man følger denne, så tar man bedre bestlutninger enn når man går i mot magefølelsen.

Idét man følger denne underlige følelsen, opplever jeg å leve i nuet. Ikke tenke, bare være. Gjøre. Man trenger ikke alltid ha masse grunnlag for handlingene man gjør – (men det er ofte hensiktsmessig i situasjoner hvor magefølelsen ikke er tilstede), men har man en magefølelse er man “heldig”.

Hipp hurra for mitt plutselige driv til å dra til USA – ikke om 6 måneder, men NÅ. Happy Days i Boston er tingen

Nettdating

icecreambear — Wed, 21 Dec 2011 16:19:36 +0000

Nettdating blir mer og mer normalt/akseptert/utbredt – og det er sikkert fint for mange. Selv har jeg forsøkt å teste det ut; men det ender alltid med at jeg melder meg ut etter få dager. Jada, fint å få komplimenter av folk som ikke kjenner meg – hyggelig nok dét; men når man blir bombardert av smisking, blunkefjes, lange mailer om “hvor mye vi har til felles” – av et hundretalls gutter – som ikke er i nærheten av hva JEG ser etter – da blir det for dumt.

Kanskje tiltrekker disse sidene seg én type mennesker – som i seg selv er begrensende (og det må jo være det stikk motsatte av hva disse sidene egentlig ønsker? Og alle som er der inne, vil jeg tro) – her kommer en kjapp oppsummering av gutta boys:

25 + <- godt utgangspunkt
30-35 <- De som tar kontakt med meg…
Lav utdannelse <- Glem det, gutta
Mannsdominert yrke <- fint med litt handyman-skills – men kan være litt for mye av det gode
Snuser/røyker. <- taper. Les diverse innlegg om røyking og snusing. Og vi har lissom så mye til felles? Finn deg en annen røyker du vennen!
“utadvendt” <- yeah right…

Tror det ligger noe i at de “beste” blir “tatt” først og at grumsen blir igjen til resten av oss. Nettdating = Lav sannsynlighet for å finne mannen i MITT liv i hvertfall.

“Neger”

icecreambear — Tue, 13 Dec 2011 16:05:57 +0000

I dag satt jeg på bussen og overhørte en halvgammel mann – type 60 år, si litt frekt til den mørkhudede mannen han satte seg ved siden av, “Du er neger du. Ja, det er jo det du er. Nå sitter jeg ved siden av en neger på bussen”.

Jeg merket hvor provosert jeg ble – og likevel lammet i å gjøre noe som helst. Jeg forstod denne mannen som noe alkoholisert. Og den mørkhudede mannen som behersket. Jeg tror ikke de snakket sammen så lenge.

Jeg lurer på hvor lang tid det ville tatt en slik mann som han gamle – å se på mennesker med annen bakgrunn enn hans egen, med like mye verdighet og forståelse, dersom han ble kjent med en. At han har klart å bli 60 + og har en sånn holdning ennå – ja, da er det på tide at det skjer noe. Jeg blir rett og slett flau og skamfull på Norges vegne.

Drømmer vs Virkelighet

icecreambear — Tue, 13 Dec 2011 16:01:03 +0000

Er det slik at alle har noen tanker om hvordan de tror fremtiden deres kommer til å se ut? Ikke hva de ønsker, men hva de tror. Danner ikke dette et grunnlag for enorm skuffelse? Dersom man ikke fremkaller denne drømmen til virkelighet, vel og merke.

Hva når drømmen blir virkelighet – hvilken gledesrus og oppnåelse!

Hva er det som skaper disse bildene – og, er de nødvendigvis bilder – kanskje de er ord eller følelser? Kanskje alt?

Klarer egentlig hjernen å skille mellom disse drømmebildene og virkeligheten, på egen hånd? Eller vil disse bildene kunne komme til å bli forvekslet med ens minne?

Hadde vært gøy å lære mer om hvordan hjernen fungerer. Tror det er et kjempespennende felt!

Styrker & Svakheter

icecreambear — Wed, 07 Dec 2011 19:07:58 +0000

Kanskje ikke så nytt – men likevel aktuelt. Folks styrker og svakheter. Det facinerer meg hvor forskjellige mennesker er; hvordan én person kan være dypt konsentrert på én ting, ett tema over lang tid, mens en annen kan sjonglere mye ny informasjon på én gang. Hvordan én har styrker i håndverk – enten det gjelder klipp & lim, kirurgi, husbygging eller matlaging. Og en annen kan ha styrken i sitt intellekt, sin talemåte, sin energi, sin kunnskap. Fysiske styrker; enten det gjelder ren styrke, teknikk, rask lærdom eller smidighet. Målrettethet, omgjengelighet.

Det at disse tingene finnes i ulike grader og kombinasjoner, egenskaper som bidrar til å forme ens personlighet – er ganske magisk spør du meg.

Tenk, hver eneste person du ser på gaten har en styrke du sannsynligvis ikke vil legge merke til med én gang.

Skomakergata forsvinner

icecreambear — Tue, 06 Dec 2011 19:47:07 +0000

Normalt bryr jeg meg ikke så mye om tv-serier (med enkelte unntak selvfølgelig) – men når Jul i Skomakergata tas av skjermen fordi det er “utdatert for nåtidens barn” popper det opp noen spørsmålstegn i hodet mitt.

Legg nå merke til samfunnet rundt oss – det vi selv er med på å skape. Se hvordan reklame, teknologi, materialisme og internett påvirker vår verden – en verden fjern fra den jeg kjente da jeg var ung. Og det er ikke mer enn 10-15 år siden. (barn, vel og merke!) Dagens barn kommer fort nok til å bli presentert for verdenen vi kjenner i dag – er det meningen å fremskynde prosessen?

Hvor blir det av magien; en levende tøffel, som snakker og beveger seg får ikke lenger lov til å underholde “Dagens Barn”. Noddi forsvinner. Alle skoene i skohyllen forsvinner.

Sett fra et annet synspunkt; de voksnes: Det er absolutt noe nostalgisk ved å se de gamle seriene, de gamle filmene. Hvorfor skal dette tas fra Dagens Voksne?

Helene gjør ting hun ikke kan; være spontan

icecreambear — Tue, 06 Dec 2011 19:34:46 +0000

Før jeg visste ordet av det var enveis billetten til Boston, USA kjøpt og rabiessprøyten til Lauritz satt. Noen ganger spiller livet oss et puss – og jeg drar dit vinden blåser meg

“Life Starts at the End of Your Comfort Zone” – Det er noe i dét